Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
Pasientinformasjon i fellesinnhold
Denne informasjonen er generell og erstatter ikke kontakt med, eller undersøkelse og behandling hos, autorisert helsepersonell. For informasjon om behandling på ditt sykehus, må du oppsøke sykehusets nettsider.
Autismespekterforstyrrelse (ASF) er en nevroutviklingsforstyrrelse som påvirker hvordan barn og unge kommuniserer, samhandler med andre og oppfatter verden rundt seg. Tilstanden er medfødt, men kommer til uttrykk på ulike måter og i ulik grad.
Barn og unge med ASF har ulike styrker, utfordringer og behov for støtte. Noen har behov for omfattende tilrettelegging i hverdagen, mens andre fungerer selvstendig på mange områder, men trenger støtte i enkelte situasjoner.
Symptomene kan være tydelige tidlig i barndommen eller bli mer synlige etter hvert som kravene til sosial fungering, kommunikasjon og selvstendighet øker.
Diagnoser som Asperger syndrom og barneautisme brukes fremdeles for ulike grupper innen autismespekteret. Men når det nye diagnosesystemet ICD-II tas i bruk i Norge, vil disse inngå i diagnosen autismespekterforstyrrelse.
ASF kjennetegnes av vedvarende vansker med sosial kommunikasjon og sosialt samspill, kombinert med begrensede, repetitive eller lite fleksible interesser, aktiviteter og atferdsmønstre. Symptomene varierer fra person til person.
Barn og unge med ASF kan:
ha vansker med å forstå og bruke sosial kommunikasjon
streve med å tolke ansiktsuttrykk, kroppsspråk og sosiale signaler
ha utfordringer med å etablere og opprettholde vennskap
foretrekke faste rutiner og forutsigbarhet
reagere sterkt på endringer i planer eller omgivelser
ha intense eller spesielle interesseområder
være svært opptatt av bestemte temaer eller detaljer
være mer eller mindre følsomme for sanseinntrykk som lyd, lys, lukt, smak eller berøring. Hos noen barn ses tegn på ASF allerede i småbarnsalderen. Andre får først tydelige vansker senere i barndommen eller ungdomsårene når kravene til sosial forståelse og selvstendighet øker.
Henvisning og vurdering
Dersom foreldre, barnehage, skole eller andre er bekymret for barnets utvikling, kommunikasjon eller sosiale fungering, bør dette tas opp med fastlegen.
Fastlegen kan henvise barnet eller ungdommen til spesialisthelsetjenesten for utredning. Utredningen kan foregå i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), habiliteringstjenesten for barn og unge (HABU) eller i samarbeid mellom disse tjenestene, avhengig av barnets symptomer og funksjon.
Diagnosen stilles i spesialisthelsetjenesten etter en grundig tverrfaglig vurdering. Det finnes ingen blodprøve eller annen medisinsk test som alene kan påvise autismespekterforstyrrelse. Diagnosen bygger på en samlet klinisk vurdering basert på barnets utvikling, fungering og symptomer.
Utredningen kan omfatte:
Samtaler med barnet eller ungdommen og foresatte.
Informasjon om utvikling og fungering gjennom oppveksten.
Observasjon av kommunikasjon, samspill og atferd.
Kartlegging av språk, læring og daglig fungering.
Informasjon fra barnehage, skole og andre aktuelle instanser.
Utredningen gjennomføres vanligvis poliklinisk. Deler av kartleggingen kan foregå i barnets vante miljø, for eksempel hjemme, i barnehage eller på skole. Ved behov kan flere faggrupper delta i vurderingen.
Behandling
Det finnes ingen legemidler som behandler kjernesymptomene ved autismespekterforstyrrelse. Tidlig identifisering, tilrettelegging og oppfølging kan bidra til utvikling, mestring, læring og deltakelse i hverdagen.
Oppfølgingen tilpasses individuelt og kan omfatte:
Informasjon og opplæring om diagnosen.
Veiledning til foreldre og andre omsorgspersoner.
Veiledning til barnehage, skole og andre tjenester rundt barnet.
Støtte til utvikling av kommunikasjon og sosiale ferdigheter.
Hjelp til struktur, organisering og tilrettelegging i hverdagen.
Behandling av samtidige psykiske lidelser eller andre tilleggsvansker ved behov.
Behovet for oppfølging varierer. Noen barn og familier har behov for begrenset veiledning, mens andre trenger langvarig og koordinert oppfølging fra flere tjenester.
Oppfølging
Barnet, ungdommen og foresatte skal få informasjon om diagnosen og om aktuelle hjelpetiltak. Informasjonen skal være tilpasset alder, modenhet og forutsetninger.
Videre oppfølging skjer ofte i samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, fastlege, barnehage eller skole, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og kommunale tjenester. Noen barn og unge kan ha behov for individuell plan og koordinator dersom de har behov for langvarige og koordinerte tjenester.
Når barnet eller ungdommen er godt ivaretatt gjennom lokale tjenester og det ikke lenger er behov for oppfølging fra spesialisthelsetjenesten, avsluttes kontakten med en oppsummering til foresatte og henviser.
Vær oppmerksom
Kontakt fastlege dersom barnet eller ungdommen får betydelig økte vansker, for eksempel:
Sosial tilbaketrekning eller isolasjon.
Tap av tidligere ferdigheter.
Uttalte søvn- eller spisevansker.
Alvorlige atferdsendringer.
Tydelig redusert fungering hjemme, på skole eller i fritidsaktiviteter.