Behcets sykdom

Diagnosen Behcets sykdom stilles på bakgrunn av sykehistorie, symptomer og legeundersøkelse. Diagnosen bør stilles av leger med kjennskap til sykdommen, da det er flere andre sykdommer som kan minne om Behcets. Det finnes ingen enkeltprøve som alene kan bekrefte diagnosen.

Legen vil kartlegge:

• tilbakevendende munnsår
• sår på kjønnsorganene
• hudforandringer
• øyebetennelse
• leddplager
• andre symptomer som kan skyldes betennelse i blodårer

For å utelukke andre sykdommer kan det være aktuelt med:

• blodprøver
• vevsprøver (biopsi) fra sår eller hudforandringer
• undersøkelser av øyne
• bildediagnostiske undersøkelser ved behov

Noen kan også få utført en såkalt pathergitest. Ved denne testen undersøker legen hvordan huden reagerer etter et lite nålestikk. En positiv reaksjon kan støtte diagnosen, men testen brukes ikke alene for å stille diagnosen.

Utredningen kan foregå over flere konsultasjoner og tilpasses den enkelte pasient.

Det finnes i dag ingen behandling som kurerer Bechets sykdom. Målet med behandlingen er å redusere betennelse, lindre symptomer og forebygge organskade. De fleste opplever at sykdommen blir mildere med tiden.

Valg av behandling avhenger av hvilke organer som er rammet og hvor aktiv sykdommen er.

Aktuelle behandlingsformer kan være:

• kortison som salve, munnskyllevæske eller tabletter
• sukralfat til behandling av sår i slimhinner
• kolkisin ved hud- og leddsymptomer
• immundempende legemidler som azatioprin, metotreksat eller ciklosporin ved mer aktiv sykdom
• biologiske legemidler, for eksempel TNF-hemmere, ved alvorlig eller behandlingsresistent sykdom

Ved alvorlig sykdom med påvirkning av sentralnervesystemet eller andre viktige organer kan det være nødvendig med intensiv immundempende behandling (cycklofosfamid).

Legen vurderer hvilken behandling som passer best ut fra sykdomsaktivitet, symptomer og eventuelle komplikasjoner.

Tannbehandling

Behcets sykdom er blant de sjeldne diagnosene som kan gi rett til støtte til nødvendig tannbehandling etter gjeldende regelverk. Dersom dette er aktuelt for deg, bør du informere tannlegen om diagnosen.

Ikke alle pasienter trenger og følges fast ved en revmatologisk avdeling, men kan følges av fastlegen. Kontrollene tilpasses den enkelte og kan omfatte:

• vurdering av sykdomsaktivitet
• kontroll av medisiner og eventuelle bivirkninger
• blodprøver
• oppfølging hos øyelege ved øyeaffeksjon
• vurdering av andre organer ved behov

De fleste opplever at sykdommen blir mindre aktiv med årene. Prognosen er som regel god, men varierer avhengig av hvilke organer som er rammet og hvor alvorlig sykdommen er.