logo Felles nettløsning for spesialisthelsetjenesten

Diagnose

Borderline - emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) kjennetegnes ved tendens til intense emosjonelle svingninger, samt impulsiv atferd uten å tenke på konsekvensene. Humøret er svingende og uforutsigbart, og man har ofte liten evne til å planlegge framover. Relasjoner til andre mennesker kan være problematiske.

Symptomer

Personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse kan oppleve stor følelsesmessig belastning og kan reagere med selvskading, eller trusler om selvskading. Trusler og sinne kan være rettet mot andre. Mange strever med eget selvbilde, mål og indre verdier. Mange kan også oppleve en kronisk tomhetsfølelse. 
Innen psykisk helsevern er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ganske vanlig.

Prognose

Ved hjelp av behandling kan de mest fremtredende symptomene reduseres. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er en lidelse som ofte fører til vansker med nære forhold og på områder som arbeid, bolig og økonomi. Derfor er samarbeidet med fastlege, kommunepsykiatri, NAV og andre ofte et ledd i behandlingen.

Noen personlighetstrekk, som impulsivitet, kan avta med alderen, også uten behandling.

Henvisning og vurdering

For å få behandling i spesialisthelsetjenesten trenger du henvisning. Fastlegen er den som oftest henviser til utredning og behandling, men det finns også andre helsepersonell som kan henvise.

Ved akutt, alvorlige forverring kontakter du fastlege eller legevakt.

Utredning

For å få avklart diagnosen og vurdert hvilken behandling som passer for deg skal du på samtale på sykehuset. Vi snakker med deg om hvordan du opplever egne problemer, og kan bruke et intervjuskjema som hjelpemiddel i samtalen. Andre temaer for samtalen kan være oppveksten din, tidligere sykdomserfaringer, eventuell bruk av rusmidler, aktivitet og arbeidsliv. Hvis du har barn snakker vi om det, og vi kan også ha en samtale med barna dine hvis det er behov for det.

Utredningen kan bestå av fra 1-5 konsultasjoner.

Vurderingen gjøres ut i fra opplysninger som kommer fram i samtale med deg, opplysninger fra henviser og pårørende, og spesialistens observasjoner. Utredningen avsluttes med en eventuell diagnose, og informasjon om behandlingsmuligheter.

Behandling

Det finnes i dag flere gode behandlinger i Norge for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, blant annet dialektisk atferdsterapi (DBT), mentaliseringsbasert terapi (MBT) og STEPPS/STAIRWAYS. Metodene foregår i en kombinasjon av gruppe- og individuell behandling.

Hva slags type behandling du tilbys avgjøres av hva sykehuset ditt kan tilby, samt hvordan du fungerer i det daglige.

Alle behandlingsformene tar tid, krever at du har endringsvilje og er motivert.



I hovedsak skal behandling av personlighetsforstyrrelser foregå poliklinisk, men ved akutte kriser kan kortvarig innleggelse på DPS døgnavdeling eller akuttpsykiatrisk avdeling være nødvendig. Dette vurderes i samråd med behandleren din.

Oppfølging

Når behandlingen avsluttes er det fastlegen som følger deg opp videre. Fastlegen har blitt orientert om behandlingen, utredningsresultater og anbefalinger om videre oppfølging. Når du avslutter behandlingen ved DPS får fastlegen en sluttrapport (epikrise) innen 1 uke. Det kan også være hensiktsmessig at andre samarbeidsinstanser får kopi av epikrisen.

Noen har behov for oppfølging av psykisk helsearbeider i kommunen, og for mange vil det være aktuelt med samarbeid med NAV. Behandleren din ved DPS kan bidra i dette samarbeidet for å gi en økt forståelse for dine ressurser og begrensninger.

Personer med behov for langvarige og sammensatte tjenester har rett til å få tilbud om individuell plan.

Pårørende

Pårørende kan ha behov for informasjon og støtte. Samtaler med voksne pårørende, i samarbeid med pasienten, kan være aktuelt og en del av tilbudet.

Barn som er pårørende er ofte i en ekstra sårbar situasjon, og kan ha et stort behov for informasjon. På sykehuset har alt helsepersonell som behandler foreldre et spesielt ansvar for å kartlegge barnets situasjon. I samtale med pasienten finner vi ut om barnet har oppfølgingsbehov, og gir informasjon og veiledning om aktuelle tiltak. Det kan ofte være aktuelt å samarbeide med foreldre om samtaler med barn, hvor barna kan få informasjon som er tilpasset barnets alder og behov.