Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
Pasientinformasjon i fellesinnhold
Denne informasjonen er generell og erstatter ikke kontakt med, eller undersøkelse og behandling hos, autorisert helsepersonell. For informasjon om behandling på ditt sykehus, må du oppsøke sykehusets nettsider.
Utviklingshemming og angst- og belastningslidelser
Angst- og belastningslidelser er en samlebetegnelse for en gruppe psykiske lidelser hvor hovedkjennetegn er angstsymptomer. Det er også vanlig med depresjonssymptomer. Angstsymptomene spenner fra lett nervøsitet til panikkanfall med dødsangst og en kropp i full beredskap. Denne gruppen psykiske lidelser omfatter fobier, panikklidelse, generalisert angstlidelse, tvangslidelse, akutt belastningslidelse, posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og dissosiasjonslidelse.
Symptomer
Hos personer med utviklingshemning kan angstsymptomer være svært vanskelig å oppdage fordi angstsymptomer medfører uro, irritabilitet, motorisk aktivitet som synes ikke-målrettet, og i mange tilfeller aggresjon mot personer og gjenstander. I slike situasjoner kan det være svært vanskelig for nærpersoner å observere angstsymptomer. Det kan derfor gå mange år før angstplagene blir oppdaget, især hos dem med alvorlig og dyp utviklingshemming.
Studier peker mot langt hyppigere forekomst enn i den generelle befolkningen, spesielt ved samtidig autismespekterforstyrrelse. Symptomene vil påvirkes av hvor alvorlig grad av utviklingshemming personen har. I tillegg til endret væremåte som nevnt over, kan personer med utviklingshemming utvikle store atferdsvansker som følge av angst. Disse omfatter spesielt selvskadende atferd og fysisk aggresjon.
Utredning
Pårørende eller ansatte som arbeider med en psykisk utviklingshemmet bør kontakte vedkommendes fastlege eller andre behandlere ved mistanke om psykisk lidelse i tillegg til den psykiske utvklingshemmingen. Fastlegen kan henvise videre til spesialisthelsetjenesten for utredning og vurdering; enten habiliteringstjeneste eller psykisk helsevern. For pasienter med tilstander som er spesielt alvorlige og vanskelige å utrede, kan spesialisthelsetjenesten søke om utredning og behandling til spesialiserte psykiatritjenester for personer med utviklingshemming.
Familiene bør være en naturlig del av samarbeidet om utredning og behandling. Nærmeste pårørende bør derfor være med på møter med både med spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
Behandling
Angst- og belastningslidelser hos mennesker med utviklingshemming behandles på samme måte som i den generelle befolkningen, tilpasset til pasientens grad av utviklingshemming og eventuelle andre tilleggsvansker som autisme. I motsetning til behandling av psykose og stemningslidelse der medikamenter er sentralt, er det ved angst- og belastningslidelser de psykologiske og ikke-medikamentelle behandlingsformene som har dokumentert best effekt. Slike behandlingsformer er krevende for pasienten og de aller fleste med utviklingshemming vil være helt avhengig av en profesjonell omsorgsgiver gjennom hele behandlingsforløpet.
Behandlingsformene omfatter først og fremst miljøbehandling. Miljøbehandling omfatter samhandlingsstrategier hos ansatte i psykisk helsevern (eller i pasientens botiltak) som sikter mot lindring av angstsymptomer. Særlige tiltak innenfor miljøbehandling overfor personer med utviklingshemming kan være taktil stimulering, sosiale historier, selvhjelpskort og samhandling med vekt på at pasienten har mulighet til å påvirke omgivelsene.
Annen aktuell behandling kan være samtalebehandling med vekt på å lære om tilstanden, trene på å tåle det som er angstfremkallende (eksponeringsterapi) eller gruppebehandling.
De mer alvorlige tilfellene av angst- og belastningslidelser hos personer med utviklingshemming bør behandles i spesialisthelsetjenesten, enkelte ganger i døgnavdeling. For personer med moderat, alvorlig eller dyp utviklingshemming, skal behandlingen skje i regi av et spesialisert tilbud for mennesker med utviklingshemming.
Angst- og belastningslidelser er i de fleste tilfellene langvarige og kan bli mer alvorlige dersom de ikke oppdages og behandling ikke iverksettes. Hvis pasientens plager blir forstått som atferdsvansker uten at den underliggende psykiske lidelsen identifiseres og behandles, kan tilstanden blir av kronisk karakter. Tilstanden kan da gi varig redusert funksjon og vesentlig redusert livskvalitet.
Utredning av denne gruppen lidelser er vanskelig fordi symptomene ofte blir vurdert som atferdsvansker. Utredningen bør derfor skje i regi av spesialisthelsetjenesten, i samarbeid med kommunale tjenester og pasientens familie. Behandlingen kan i de fleste tilfellene gjennomføres som et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten (psykisk helsevern eller habiliteringstjenesten) og kommunehelsetjenesten. Det krever tett samarbeid med botiltak, dagtilbud og familien. Hvis det er nødvendig med medikamentell behandling må slik behandling overvåkes nøye og psykiater i spesialisthelsetjenesten bør ha ansvaret til det er forsvarlig at fastlege tar over.
Voksne mennesker med utviklingshemming har vanligvis oppfølging av profesjonelle omsorgsgivere i kommunale botiltak. De ansatte i botiltak vil ha behov for tett og god veiledning av ansatte i spesialisthelsetjenesten.
Hvis pasienten behandles medikamentelt, må virkning og eventuelle bivirkninger overvåkes systematisk med blodprøver og klinisk observasjon. Angst- og belastningslidelser vil medføre økt fysiologisk beredskap. Dette kan gi høyt blodtrykk og andre kroppslige plager. Også mental overbelastning («sliten hjerne») er vanlig, noe som kan gi mange av de samme symptomer som angstlidelser: Motorisk uro og irritabilitet/aggresjon. Søvnmangel er vanlig.
Det kan være nødvendig at behandlingsprogrammet inneholder perioder i løpet av dagen med hvile og avslapping. Hvis behandlingen medfører stor belastning, bør det vurderes mindre krevende behandling. Den minst krevende behandlingsformen er miljøbehandling som kan tilpasses til pasientens dagsformsvingninger og bære mer preg av omsorg i faser hvor pasientens symptombelastning er særlig høy.
Oppfølging
Pasienten følges opp av spesialisthelsetjenesten, enten psykisk helsevern eller habiliteringstjenesten for voksne, frem til pasienten er i klar bedring og kommunal tjeneste kan overta oppfølgingen. Oppfølging skjer i regi av psykisk helsearbeider i kommunen som bør ha kontakt med ansatte i boligen og ikke minst familien.
Mer informasjon om tilbud til psyskisk utviklingshemmede med psykiske lidelser finner du på nettsidene til NAKU - Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning: