Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
logo Felles nettløsning for spesialisthelsetjenesten
  • Pasientinformasjon i fellesinnhold
    Denne informasjonen er generell og erstatter ikke kontakt med, eller undersøkelse og behandling hos, autorisert helsepersonell. For informasjon om behandling på ditt sykehus, må du oppsøke sykehusets nettsider.

Diagnose

Sengevæting og daginkontinens hos barn

Hvordan fungerer den normale urinblæren og hvilke forstyrrelser ser vi i barnealderen?

Urinblæren er som en tøyelig sekk og består av muskelvev (kalles detrusor eller detrusor-muskel). Den er annerledes enn musklene i for eksempel armene og leggene våre ved at den ikke kontrolleres direkte av hjernen, men indirekte via reflekser. Dessuten finnes det en delvis viljestyrt ringmuskel (sfinkter) rundt urinrøret som er sammentrukket for å kunne holde tett. Ved 5–6 års alder vil de nedre urinveiene fungere på følgende måte:                                                                          

  1. Når blæren fylles opp og den avslappede detrusor-muskelen tøyes ut, blir man gradvis mer tissetrengt (men det er ingen hast).
  2. Barnet finner et toalett og forbereder tissing. Detrusor er fortsatt avslappet.
  3. Når barnet bestemmer seg for å tisse, settes detrusor i gang via reflekssignaler fra hjernen.
  4. Detrusor presser ut urinen, samtidig som sfinkter-muskelen slapper av.
  5. Sfinkter er avslappet så lenge detrusor arbeider, og detrusor fortsetter å arbeide inntil blæren er tom.

Vanlige forstyrrelser i blærefunksjonen

Den vanligste blæreforstyrrelsen i barnealderen er overaktiv blære, det vil si at detrusor-muskelen har tendens til å trekke seg sammen uten forhåndsvarsel, og kanskje uten å være mer enn halvfull. Dette resulterer i at barnet føler en plutselig, uventet og sterk trang til å tisse (urge-følelse). Noen ganger kommer en mindre eller større mengde urin ut i klærne. Det kan være lett å tro at barnet ikke merker når det er tid for å gå på toalettet, men sannheten er at blæra ikke forteller barnet at den er i ferd med å trekke seg sammen.

Noen barn får som vane å utsette blæretømmingen så lenge som mulig ved å bruke forskjellige slags manøvre, som for eksempel å sitte sammenkrøket med hælene presset opp i skrittet. 

Forstoppelse kan også forårsake overaktiv blære. Årsaken er at den utvidete endetarmen kan trykke på blæra bakfra. Hele 30 prosent av barn med urininkontinens blir tørre ved hjelp av god behandling mot forstoppelse. 

Et annet vanlig problem er at blæra ikke blir helt tømt. Dette er vanligst hos barn som trekker sammen sfinkter-muskelen mens de tisser, eller at de av gammel vane venter for lenge før de går på toalettet. Hvis blæra ikke er tilstrekkelig tømt, er det en klart økt risiko for blærebetennelse. 

Enkle tiltak for å bedre barnets evne til å få kontroll på vannlatingen sin

Blæreproblemer kan ofte behandles ganske enkelt – det handler om å hjelpe barnet til å få kommandoen over hans/hennes egen blære. Her er noen grunnleggende råd:

  • Gå ofte på toalettet: hver andre time eller om​trent seks ganger hver dag (når barnet står opp om morgenen, midt på formiddagen, omkring lunsj, midt på ettermiddagen, sent på ettermiddagen og før sengetid).
  • Ikke ha hastverk når du tisser! Gi blæra tid til å tømme seg fullstendig. Sitt med god støtte for begge lår og føtter.
  • Ikke drikk for lite. Omtrent én liter med væske (mest vann) per dag er nok.
  • Gutter kan stå eller sitte. Det er anbefalt at de sitter, for da slapper de bedre av i bekkenbunnen.
  • Vær oppmerksom på tegn til forstoppelse.
  • Forklar for barnet hvordan blæra virker. Dette vil øke hans / hennes evne til samarbeid.
  • Unngå å presse urin ut med bekkenmuskulatur. La strålen renne fritt uten å trykke.

Blæretrening

Blæretrening er utgangspunktet i all behandling av barn med tisseproblemer på dagtid. Målet er at barnet skal tisse ofte, regelmessig og fullstendig, og på denne måten lære å kjenne tissetrang og ta kontroll over blæren og tissingen. 

Hva skal barnet gjøre?

  1. Gå på do og tiss når du kjenner trang, aldri gå og ”hold” deg.
  2. Tiss til faste tider, selv om du​​ ikke kjenner trang. Hvor lang tid det skal gå mellom hver gang du tisser avtaler du med helsesykepleieren, uroterapeuten eller legen.
  3. Den letteste delen av jobben er å tisse rett etter at du har stått opp, og like før du legger deg. For resten av dagen må du velge faste tider.
  4. Tissetidene må være tilpasset rutinene dine på skolen, SFO, hjemme og på fritidsaktiviteter. Sett deg ned med mamma og pappa og lag en plan.
  5. Det er ikke lett å huske klokkeslett. Derfor bør tissetidene knyttes til bestemte rutiner i hverdagen.
  6. Du må skrive de avtalte tidene på et skjema som du lærer deg utenat, eller som du har med deg. Du kan bruke et skjema som du får av legen, eller lage ditt eget.
  7. Det er ditt ansvar å passe tidene. Mamma, pappa, lærer på skolen eller voksne på SFO kan gjerne hjelpe deg å huske tidene, men de kan ikke gå på do for deg!
  8. Prøv å tisse på riktig måte slik at du tømmer blæren. Ta deg god tid. Dette er viktig, alt annet kan vente. Sitt godt på doen med beina på gulvet eller på en skammel. Hvis du står, må du ta buksene helt ned. Øv på å slappe godt av, og la tisset renne av seg selv.

Til mamma og pappa: Ikke mas på barnet. Nøkkelord er pedagogikk og psykologi.

Treningsprogram for å oppnå god blærefunksjon

  • Barnet må ikke holde seg, men tisse så snart det kjenner trang.
  • Barnet bør tisse til bestemte tider, uansett om det føler trang eller ikke. Om dagen bør det ikke gå mer enn 3 timer mellom hver gang barnet tisser.
  • Barnet bør tisse like før det legger seg om kvelden og like etter at det står opp om morgenen, selv om det har blitt vått i sengen.
  • Tissetidene må tilpasses barnets dagsprogram/skolens timeplan. Noen barn vil helst gå på do i et friminutt, noen vil heller gå i en time. Læreren kan gjerne være orientert slik at det blir enkelt å gå på toalettet på skolen.
  • Blæretrening er kognitiv trening, og barnet bør «eie» treningen selv. Det betyr at barnet må være med på planlegging og være ansvarlig for gjennomføringen selv. Foreldre/lærer kan oppmuntre/minne på, men må ikke selv overta treningen. 
  • Barnet bør ta seg god tid når det tisser. Målet er en avslappet bekkenbunn. Det bør sitte med god hvile for lårene, ha føttene hvilende på gulv eller skammel og gjerne bøye seg litt framover.
  • Det kan være lurt å la en vannkran renne. Barnet kan også prøve å tisse flere ganger ved hvert dobesøk.
  • Gutter bør sette seg ned på do, spesielt hvis de væter seg om dagen.

Daginkontinens barn

Daginkontinens er gjentatt urinlekkasje på dagtid etter at barnet har fylt 5 år. Opp mot 20 prosent av ellers friske 5-åringer opplever episoder med inkontinens på dagtid. Blant 7-åringer regner vi med at 6–9 prosent opplever dette. Informasjonen under gjelder for barn som er 5 år eller eldre, og som opplever lekkasje av urin på dagtid.

Hva skyldes daginkontinens?

Inkontinensproblem hos barn er vanligere enn mange tror. Lenge trodde man at det hovedsakelig var psykososiale grunner til at barn ikke ble «tørre» til forventet alder. Noen ganger er dette tilfellet, men hovedårsaken til urinlekkasje hos ellers friske barn skyldes sen modning av den delen av nervesystemet som styrer blæren. «For bra» bleier (bleier som absorberer all fukt), manglende pottetrening og dårlig toalettmiljø på skolen kan bidra til å forsinke barnets evne til å få kontroll på blæren. 

Daginkontinens hos barn

Sengevæting

Barnet ditt tisser i sengen. Selv om barnets egen innsats er nødvendig og avgjørende, kan du gi god hjelp i form av støtte, trøst, oppmuntring og praktisk hjelp. Her finner du råd for hvordan du kan hjelpe barnet ditt. Ikke alle rådene er aktuelle til enhver tid for ethvert barn. Du bør selv og sammen med terapeuten tilpasse rådene etter ditt barns behov.

​​Selvtillit ved oppmuntring

Sengevæting er relativt vanlig blant skolebarn. At barnet ditt væter sengen er ikke hans/hennes feil. Ikke kjeft, prøv å ikke vise irritasjon, selv om det kan være vanskelig midt på natten. Prøv å ikke vise at du er skuffet, men vis når du er fornøyd og gi ros. Premiering kan hjelpe enkelte, men kan også virke mot sin hensikt: det å ikke få noe man har håpet på, kan oppleves som urettferdig eller som et nederlag.

Gjør barnet bevisst på utfordringen, og la barnet ta ansvar

Resultatet er i stor grad avhengig av barnets egen innsats. For at barnet skal føle ansvar og involvere seg i behandlingen, bør foreldrene trekke seg litt tilbake og la barnet ta initiativ og ansvar for de ulike tiltakene: blæretømming før leggetid, registrering av tørre/våte netter, forberedelser av alarmsystem, inntak av medikament, snakke hos legen, osv.

Så lenge barnet bruker bleier, er det liten sjanse for fremskritt. Man kan avtale at det er barnet selv som velger dagen han/hun vil begynne uten bleie.

Uansett hvilken metode som velges, vil det bli en del våte netter. Det er viktig at barnet blir bevisst arbeidet dette innebærer ved at barnet gjør sin del av arbeidet, tilpasset alderen: barnet kan for eksempel ta av det våte lakenet og pysjen, og bære dette til vaskerommet. Dette må ikke presenteres og oppfattes som straff, men heller som en rettferdig arbeidsfordeling.

Å registrere tørre/våte netter er en del av behandlingen. For at barnet skal bli mer bevisst og ta ansvar, må det selv føre listen. Foreldrene kan hjelpe ved for eksempel å gå gjennom listen med barnet en gang i uken.

Å redusere væskeinntaket om kvelden kan redusere antallet våte netter. Denne metoden hjelper likevel ikke barnet å bli varig tørr, og anbefales i prinsippet ikke. Reduksjon av sengevæting kan likevel i noen tilfeller være positivt for barnets selvtillit og styrke motivasjonen.

Å vekke barnet for å tisse når foreldrene legger seg eller om natten, lærer ikke barnet å være tørr. Hvis barnet ikke er helt våken, kan man til og med risikere å lære ham/henne å tisse mens han/hun sover.

Mange sengevætere sover tungt. Det er viktig at de får nok søvn, spesielt når de får avbrutt søvn i forbindelse med sengeskift eller alarm. 

Rådene er hentet fra Norsk enureseforum: Sengevæting: Råd til foreldrene (PDF)

Alarmbehandling er en effektiv og trygg behandling mot sengevæting. En føler som reagerer på fuktighet plasseres i trusen, og denne er koblet til en bærbar enhet med alarm. Det finnes også stasjonære alarmer som kan plasseres ved siden av sengen.

Hvordan virker alarmen?

Hensikten er å lære barnet å reagere på følelsen av en full urinblære. Når barnet våkner av alarmen, strammes bekkenmuskulaturen og stopper urinstrømmen. Etter hvert våkner barnet tidligere og kan stoppe vannlatingen tidligere. Deretter våkner barnet før vannlatingen er i gang, og til slutt klarer barnet å hemme vannlatingen uten å våkne. Slik vil det etter hvert få kontroll over blæren.

Praktisk gjennomføring

Både foreldre og barnet må være motivert for å gjennomføre behandlingen, det krever en skikkelig innsats.

  • Det er lurt å la barnet selv bestemme når han/hun skal begynne.
  • Unngå ferier og perioder der det er vanskelig å følge rutiner.
  • Registrer våte/tørre netter 2 uker før oppstart, under behandlingen og i minst 4 uker etter at alarmen er fjernet.
  • Ikke bruk bleier i behandlingsperioden, men beskytt madrassen på andre måter. Barnet skal heller ikke tas opp eller vekkes på andre måter for å tisse.
  • Barnet skal selv koble til alarmen og skru av alarmen raskest mulig. Barnet skal selv gå på do og tisse (selv om det ikke føles nødvendig), skifte til tørre klær og gjerne hjelpe til med å skifte på senga. Det er tilstrekkelig med én alarm per natt, det er ikke nødvendig å koble alarmen til på nytt.
  • Mange barn våkner ikke selv av alarmen i begynnelsen. En av foreldrene bør da ligge på samme rom, vekke barnet og hjelpe med at det kommer seg opp, får av alarmen og går på toalettet. Etter en uke må barnet ta ansvar selv og klare seg uten hjelp.
  • Det er en fordel at rommet ikke er helt mørkt. Da er det lettere å finne alarmen, og det virker mindre skremmende. Søsken bør ikke sove på samme rom.
  • Alarmbehandlingen kan forstyrre søvnen. Er barnet svært trett, kan det ha problemer med å våkne. Derfor er det viktig å passe på at barnet får nok søvn.

Hvor lenge skal behandlingen pågå?

I mange tilfeller ser man bedring allerede etter 2–3 uker. Ved god effekt fortsetter man til det er fire tørre uker etter hverandre, overlæring er nyttig. Ved tilbakefall må man starte på nytt uten opphold.

Noen barn sover veldig tungt. Dersom barnet ikke våkner av seg selv etter 2 ukers trening, kan man legge alarmtreningen til side – da er det ikke nyttig å fortsette. Ta en pause og forsøk gjerne på nytt etter at det har gått litt tid.

Det er viktig at behandlingsopplegget ikke blir preget av slit, pessimisme og negative tilbakemeldinger til barnet. Foreldrene bør prøve å være entusiastiske, oppmuntrende og optimistiske.

Det er avgjørende at barnet får oppfølging av fagpersonell, helsesøster, lege, eller uroterapeut.

Hentet fra: Norsk Enureseforum - Alarmbehandling ved nattenurese (PDF)

 

Sengevæting – informasjon til helsestasjoner og primærleger

Nattenurese uten andre symptomer og funn, er et svært vanlig problem hos barn. I litteraturen finner man litt varierende frekvens, men det gjelder ca. 40 prosent av alle 3-åringer, ca. 20 prosent av alle 5-åringer, ca. 10 prosent av alle 6-åringer, og 3 prosent av alle 12-åringer. Sengevæting regnes derfor som et normalfenomen inntil 6–7 års alder.

Barnepoliklinikken mottar svært mange henvisninger på barn som sliter med enurese. Vi har ikke mulighet til å gi tilbud til denne store gruppen, og mener også at dette først og fremst er en oppgave for foreldre i samarbeid med primærhelsetjenesten.

I tråd med prioriteringsveilederen til Helsedirektoratet setter vi derfor en nedre grense på 10 år før vi kan gi et tilbud, og da bare til motiverte barn som har forsøkt adekvate behandlingstiltak over minst 6 måneder. Henviste barn som oppfyller disse kriteriene vil få tilbud om en legevurdering, og oppfølging over noen ganger hos sykepleier ved poliklinikken, med spesiell kompetanse på dette.

Vi ønsker å bidra til at primærhelsetjenesten kan gjøre en god jobb for disse barna, og har derfor utarbeidet informasjon som vi gjerne sender ut på forespørsel, og som ved behov kan deles ut til for eksempel foreldre.

Vi har også sykepleiere på poliklinikken med spesiell kompetanse som kan kontaktes på dagtid dersom man trenger råd.

Noen konkrete råd

Alderen for å starte behandling avhenger helt av barnets modenhet. Hvis ikke barnet selv eier problemet er det ofte vanskelig å komme til målet. Da kan det være bedre å utsette det til barnet blir eldre.

  • Informasjon og positiv oppmuntring krever mindre modning hos barnet enn alarm og medikamentell behandling.
  • Vi anbefaler at man venter med medikamentell behandling og alarm til etter 7–8 år, ellers "bruker man dette opp" i et tidsrom hvor barnet vanligvis ikke har glede av det.
  • Husk: Barn som væter seg har rett på bleier på blå resept fra fylte 6 år ved dagvæting, og fra fylte 8 år ved nattevæting. Bruk diagnose F98.0 (ICD10) og send søknad til NAV.
  • Alarm kan kjøpes på www.gymo.no. Anbefalt alarm heter Malem enuresealarm med lyd og vibrasjon. Pris er ca. 1600 kr.
  • En god nettside om sengevæting er www.svenskaenures.se. Her er det informasjon på svensk, arabisk og engelsk.

Medikamentell behandling

Desmopressin smeltetablett 120 ug og 240 ug. Ordineres på blå resept av enhver lege §2 F980 (ICD 10).

Smeltetablett legges under tungen 1–2 timer før leggetid. Unngå å drikke etter inntak. Vannlating anbefales like før innsovning. 

Det kan være en god idé å veie bleier i 1–2 uker før man starter behandlingen, og de første 1–2 ukene etter igangsatt behandling. Da vil man se om behandlingen har effekt ved at det lages mindre urin på natten. 

Ved god effekt: Fortsett med effektiv dose i 3 måneder, deretter pause. Vent minst 2 uker uten behandling. I tilfelle residiv kan man velge ett av følgende tiltak:

  • å starte igjen for en mer eller mindre forlenget periode. Seponeringsforsøk hver 3. måned
  • å bruke medikamentet bare ved spesielle behov (overnatting, leir etc.)

​Desmopressin eller alarmapparat som førstevalg?

Alarm har best effekt på lang sikt, og bør, der det er mulig, være førstevalget.

Desmopressin kan velges først hvis barnets motivasjon ikke er optimal, eller hvis det er vanskelig å gi tett oppfølging for foreldre eller primærhelsetjenesten. 

Men – vi anbefaler at både alarm og desmopressin utsettes til etter fylte 7–8 år, og det er klar motivasjon hos barnet.

Spesielle tilfeller

Behandlingsresistens: Ta pause og vent til barnet er klar for nytt forsøk. Hold kontakt og forsøk for eksempel alarm igjen etter et år.

Hos barn som også er obstipert bør obstipasjonen behandles før sengevæting.
30 prosent av barn med urininkontinens blir tørre ved hjelp av god behandling mot forstoppelse.

Barn med nattlig luftveisobstruksjon med snorking eller søvnapné kan bli tørre etter tonsillectomi/adenoidectomi.